Landskap og geologi

Seiland er en alpin øy med mange topper over 800 moh, og utgjør den østligste delen av vårt alpine kystlandskap. De to breene Seilandsjøkelen og Nordmannsjøkelen er Europas nordligste utenom Svalbard. Ingen andre steder er det dannet breer så lavt over havet. Dessverre er det også få andre steder at breene smelter raskere. Et varmere klima fører til at breene trekker seg tilbake i raskt tempo, og kartet vil trolig vise større breer enn det som er realitetene. Nordmannsjøkelen er oppført på Global Glacier Casuality List som en isbre som er i ferd med å forsvinne. 

Berggrunnen på Seiland består i stor grad av magma som er avkjølt og krystallisert flere titalls kilometer under jordoverflaten, og som senere har blitt presset til overflaten når kontinentene har flyttet på seg (platetektonikk). Det er ikke mange steder i verden at slik berggrunn ligger oppe i dagen, og Seiland og regionen rundt er derfor et kjent område for geologer. Mest kjent er «Seilandsdiamanten» zirkon, et mineral som hovedsakelig finnes utenfor nasjonalparken.  

Seiland har også mange sedimentære bergarter, som er bergarter dannet av sedimenter (løsmasser) som blir utsatt for høyt trykk og høye temperaturer. Eksempler på sedimentære bergarter er biotitt og muskovitt, som også kalles glimmer eller kråkesølv. Sjøsamiske drakter blir tradisjonelt dekorert med små innsydde biter av glimmer.

Turgåere vil erfare at det er mye løs steinur og blokkmark på Seiland, og landskapet formes fremdeles av forvitring og bevegelse i løsmassene. Kvartærgeologisk er Seiland interessant ved at nesten alle typer bre- og breelvavsetninger er representert.