Seiland er en alpin øy med mange topper over 800 moh, og utgjør den østligste delen av vårt alpine kystlandskap. De to breene Seilandsjøkelen og Nordmannsjøkelen er Europas nordligste utenom Svalbard. Ingen andre steder er det dannet breer så lavt over havet. Dessverre er det også få andre steder at breene smelter raskere. Et varmere klima fører til at breene trekker seg tilbake i raskt tempo, og kartet vil trolig vise større breer enn det som er realitetene. Nordmannsjøkelen er oppført på Global Glacier Casuality List som en isbre som er i ferd med å forsvinne. 

Blåis på Seilandsjøkelen. Foto: Randulf Valle

Seilandsjøkelen. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Nordmannsjøkelen er i dag delt opp i mange deler. Denne brearmen ligger skyggefullt og nordvendt, og er derfor fortsatt intakt. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Blåis på Seilandsjøkelen. Foto: Randulf Valle, Seilandsjøkelen sett fra nord. Foto: Per Arne Askeland

Melkevatnan. Foto: Per Arne Askeland

Isen kan ligge en stund på fjellvannene på Seiland. Her er fra siste halvdel av juni. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Melkelva. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Melkevatnans turkise farge. Foto: Ingunn Ims Vistnes, Seilandsjøkelens smeltevann renner ut i Melkevatnan. Foto: Karl-Otto Jacobsen

Seilandsjøkelen er den største breen på Seiland. I brefronten sør for breen ligger Melkevatnan-området; et vidstrakt platå med et karakteristisk, småkupert terreng. Smeltevann fra breen renner ut i Melkevatnan og Melkelva, og ender til slutt opp i havet i Store Bekkarfjord. På kartet vil du se at vannene og Melkelva går i sikk-sakk ned mot fjorden, noe som skyldes forkastninger i berggrunnen. Smeltevannet fra breen inneholder sedimenter som reflekterer lyset, slik at vannet kan få en turkis eller melkehvit farge. Det er denne fargen som har gitt navnet til Melkelva.

Berggrunnen på Seiland består i stor grad av magma som er avkjølt og krystallisert flere titalls kilometer under jordoverflaten, og som senere har blitt presset til overflaten når kontinentene har flyttet på seg (platetektonikk). Det er ikke mange steder i verden at slik berggrunn ligger oppe i dagen, og Seiland og regionen rundt er derfor et kjent område for geologer. Mest kjent er «Seilandsdiamanten» zirkon, et mineral som hovedsakelig finnes utenfor nasjonalparken.  

Seiland har også mange sedimentære bergarter, som er bergarter dannet av sedimenter (løsmasser) som blir utsatt for høyt trykk og høye temperaturer. Eksempler på sedimentære bergarter er biotitt og muskovitt, som også kalles glimmer eller kråkesølv. Sjøsamiske drakter blir tradisjonelt dekorert med små innsydde biter av glimmer.

Turgåere vil erfare at det er mye løs steinur og blokkmark på Seiland, og landskapet formes fremdeles av forvitring og bevegelse i løsmassene. Kvartærgeologisk er Seiland interessant ved at nesten alle typer bre- og breelvavsetninger er representert.

Glimmer. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Bruk av glimmer i sjøsamisk koftesøm. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Seiland har mye løs steinur og blokkmark. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Hakkfjellet vest for Jøfjorden. Foto: Randulf Valle, Heastavággi. Foto: Ingunn Ims Vistnes