Fiske var hovednæringen i de aller fleste husholdene, og sau var det vanligste husdyret. Mange hadde også noen geiter eller kyr. Alle typer ressurser som det var naturlig å utnytte, ble tatt i bruk gjennom året. Befolkningen har i hovedsak vært samisk, og samisk var det mest brukte språket på Seiland før fornorskningen. I tillegg til den fastboende befolkningen var øya også sommerbeite for reindrifta, slik den fremdeles er i dag.

I november 1944 ble så godt som alle bygningene på Seiland brent av tyskerne, og en stor del av Seilands materielle historie gikk tapt. Mange steder innenfor det som i dag er nasjonalpark ble bygd opp igjen etter krigen. De siste fjordene med fast bosetting innenfor dagens nasjonalpark, ble avfolket på 1960-tallet. Dette gjaldt blant annet Lille Bekkarfjord, Bårdfjorden og Jøfjorden. I dag kan du se mange spor etter fast bosetting i form av grunnmurer, hustufter, gammetufter, båtstøer, engteiger og spor etter torvuttak.

Fraflyttet hus på Gámanjárga/Komagnes, utenfor parken. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Henging av fisk. Gjengitt med tillatelse fra André Larssens bildearkiv.

Bilde: Fraflyttet hus på Gámanjárga/Komagnes, utenfor parken. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Tidligere slåttemyr. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Tidligere slåttemyr. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Utmarksslått

Folket på kysten av Vest-Finnmark har hatt en lang tradisjon med å hente vinterfôr til husdyra fra utmarka, såkalte utslåtter. Både myrer, enger og bratte lier kunne brukes til utslått. På nordre Seiland var mange av slåtteliene så attraktive at de ble auksjonert bort på åremål. Dette gjaldt blant annet slåttelier i Bårdveggen, Humpavika, Bumannsfjordene og Jøfjorden. Rognsundet og Vargsundet var også viden kjent for spesielt næringsrikt utmarksbeite.

Hver sensommer tok man seg ut til slåttene med småbåter, slo gresset i liene og fraktet det ned til båtene med bør eller med hest. I de bratteste liene ble gresset raket sammen og fylt opp i notposer, som så ble rullet nedover til sjøen. Båtene ble så fylt opp, og gresset ble fraktet tilbake til bygda, hvor det ble hesjet og tørket.

Slåttonna var tungt arbeid som alle deltok i, og også barna måtte være med på arbeidet. Samtidig var slåttonna en sosial «happening» hvor man traff kjente og hvor barna hadde mange lekekamerater. I Store Bekkarfjord bodde mange i fiskeskøyter og sjarker under slåttonna, mens andre brukte telt eller overnattet under hvelvede småbåter. Om kvelden kunne man se lyset fra bålene bortetter fjæra.

Etter hvert skaffet folk seg eiendomsrett til slåtteteigene. I 1878 var det oppført 192 matrikulerte eiendommer i Store Bekkarfjord, de fleste med både samisk og norsk navn. Teigene er ganske smale, ofte mellom 20 og 80 meter brede, og går helt opp i liene. Teigene i Store Bekkarfjord er privat eiendom den dag i dag, og mange familier har spesielle bånd til de bratte liene og det næringsrike graset.

Næringsrike og bratte slåttemarker i Store Bekkarfjord. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Hege Annestad Nilsen sitt kunstverket i Store Bekkarfjord som forteller om utmarksslåtta. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Næringsrike og bratte slåttemarker i Store Bekkarfjord. Foto: Ingunn Ims Vistnes

Følg oss på Facebook

Kontakt oss

Seiland/Sievju nasjonalparkstyre
fmfiiivi@statsforvalteren.no
Tlf.: 414 34 401
Besøksadresse: Havneveien 24, Alta (samme bygg som Alta Havn og Statens naturoppsyn)
Postadresse: Seiland/Sievju nasjonalparkstyre c/o Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Postboks 700, 9815 Vadsø

Seiland nasjonalpark logo

Hønseby: Skyet 4°
Altneset: Skyet 4°